VOKALIST, KOMPONIST OG PRODUSENT

Meditasjonskonserter

Tradisjonen tro har Song Circus gjennomført stillfarne improvisasjonskonserter på institusjoner innen rusomsorg og psykiatri. Hver konsert er ulik.  Jeg kan bli fullstendig oppslukt i kunstneriske prosjekter og flott musikk, men møtene dette prosjektet gir, på et menneskelig plan, er unikt. En opplevelse av å være i berøring med noe som er langt større enn både musikken og oss sjøl.

Her deler jeg noen øyeblikk:

Han var ikke helt tilstede der han satt. Øynene glippet, mens han gynget stille til musikken. Vi er kommet til siste sang og han glemmer seg et øyeblikk: “Eia var vi der! Eia var vi der” mumler han lavmælt, før han våkner til, litt usikker og flau. Blikkene og smilene som møter ham viser at han er blant venner som vil ham vel. Som unner han opplevelsen.

_______________

Kom til meg hver morgen, så lover jeg å kutte ut valium, sa han, med et smil.

_____________

Han nesten sirkler seg inn til stolen i rommet. Kroppen og hodet arbeider på høygir, samtidig som han prøver å tilpasse seg. Når han sitter rister foten og låret hvileløst, og jeg tenker at det må være slitsomt. Vi setter i gang musikken og minuttene går. Noen lukker øynene, noen ser på hverandre, en griper tak i hånden til behandleren. Litt uti konserten legger jeg merke til foten og låret, som hviler. Uroen er borte, hvertfall for en stund.

_________________

Takk for at dere er her, og for at vi  får oppleve dette sammen. Det er så stille her, alt går så sakte, kontrollert, jeg er så mye aleine, men inni meg er det uro og støy hele tiden. Jeg trengte dette. Jeg er helt rolig nå, jeg. Det kjennes godt.

____________________________

Det er et vakkert rom. Jeg tenker at de er heldige, de som er her, og som har tilgang på dette rommet. Institusjonspresten har en god relasjon til mennene, og de er trygge på hverandre. Det er annerledes her. Og fordi dette er et så godt sted å være, blir denne konserten helt spesiell. Det hviler er rolig konsentrasjon i rommet. Det er som om vi er en kropp, en pust. Musikken utvikler seg, vi sangere tør å ta sjanser, det blir en av de virkelig gode musikalske framføringene, og når den er ferdig sitter vi igjen med opplevelsen av å få være med på noe helt spesielt. Og takknemlighet. Etterpå blir vi invitert til å bli med i et forskningsprosjekt. De ønsker et samarbeid med oss over tid. 

____________________________

Han nesten sirkler seg inn til stolen i rommet. Kroppen og hodet arbeider på høygir, samtidig som han prøver å tilpasse seg. Foten og låret rister hvileløst. Musikken begynner, minuttene går. Noen lukker øynene, noen ser på hverandre, en griper tak i en hånd. Litt uti konserten har foten stilnet. Uroen er borte, hvertfall for en stund.”