Sebastian Wemmerløv har anmeldt Graatarslagjet på scenekunst.no:
«På den ene side var det mulig å oppfatte verket som beskrivende og programmatisk, med lyden av den ugjestmilde vinden over det islagte vannet, skrikene fra et menneske eller et dyr og den hostende og harkende lyden av druknende mennesker eller spøkelsesaktige ånder. På den annen side kunne det like gjerne være en interesseløs natur vi hørte, helt løsrevet fra et beskrivende eller innfølende menneskelig blikk. Klangen fra hardingfelen vevde seg subtilt inn i vokalklangene med vare og forsiktige overtoner og flageoletter, lydhørt spilt av Britt Pernille Frøholm. Langstrakte, forsiktige og såre klangflater ble brutt opp av tidvis subtile og tidvis voldsomme vokale gester.
Det var også påfallende hvordan forholdet mellom tid og tidløshet nesten ble utvisket. Fortetninger og intensiveringer av teksturer og gester, som om noe ville bryte frem, ga en fornemmelse av en lineær, dramaturgisk utvikling i tid. Samtidig var det også som om verket utspilte seg utenfor tiden, hvor det kroppslige og overjordiske,tilstedeværelse og fravær, hendelse og ikke-hendelse eksisterte samtidig i et langt fastfrosset øyeblikk.»